Mail to:
Rasebeskrivelsen
for Lancashire Heeler finner du bl.a. her på
www.canis.no
Gå til: Oppslagsverk è
Hunderaser è
Lancashire Heeler
Generelt
Lancashire Heeler har vært godkjent av British Kennel Club bare siden 1981, så dens historie er ganske kort. Det finnes egentlig ingen kjente skrifter for når Lancashire Heeler-en oppsto. Men de er omtalt som ku-jagere siden 1400-tallet. Og som navnet tilsier, så stammer de fra det engelske grevskapet Lancashire. Imidlertid vet man at Welsh Corgi ble benyttet til å drive kveg frem til markedene i tidligere tider. Der fantes det en annen liten sort/tan-faget hund, som sammen med Welsh Corgi'en kan være opphavet til den hunden vi har i dag. Denne lille sort/tan-fargede hunden er sannsynligvis Manchester-terrieren. Og den "nye rasen" fikk med seg de beste egenskapene fra begge sine foreldre. Den kunne drive kveg, ved å nype dem i hasene (Corgi'en), og den var god til å fange rotter og kaniner (Terrieren). En perfekt liten gårdshund. Det skal finnes bevis for at Lancashire Heeler ble regnet som renraset i sitt opprinnelige område i mer enn 150 år, hvor den også var kjent under navnet "Ormskirk Terrier".
Dessverre døde vel denne rasen mer eller mindre ut, og det er takket være Gwen Macintosh fra Norfolk at vi i dag kan glede oss videre over denne flotte hunden. Hun begynte å interessere seg for denne rasen tidlig på 1960-tallet. Hun var også, sammen med andre, med på å starte Lancashire Heeler Club i 1978. Denne klubben utarbeidet selv en rasestandard, foretok registreringer, og holdt egne utstillinger og show, hvor de bedømte hunden etter egne standarder. Og som nevn i begynnelsen, i 1981 ble rasen endelig offisielt godkjent.
Sosialt
Lancashire Heeler-en er vanligvis en meget utadvendt hund, som oss mennesker, og (i tillegg er)den er vennlig og omgjengelig. Men det sies at den kan være litt skarp mot andre hunder, spesielt når den er i bånd. De bør sosialiseres så tidlig som mulig, både overfor andre hunder og mennesker. En god ide vil være å delta på vanlige lydighetstreninger, eller annen ring-samling.
Lancashire Heeler er en ideell hund for de som er litt aktive, i alle aldere. Forøvrig vil hunden kunne venne seg til både by- og landlige omgivelser. Men det er en smart liten hund, så hvis man har den innenfor et gjerde, må man være sikker på at det er "rømningssikkert", ellers kommer den seg ut.
Sykdommer
Lancashire Heeler er som rase beheftet med tre mulige øyelidelser.
Persistent
Pupillary Membrane (forkortet til PPM).
Hvilket betyr noe sånt som
Gjenværende pupille-membran. Det viser seg som et
"spindelvev" som ligger over øyet. Dette er levninger av blodkar som
førte næring til valpens øyne mens den var inne i mors mage. Normalt
forsvinner dette av seg selv innen valpen når en viss alder (6 - 10
uker). Dette "spindelvevet" er uansett ikke synlig for det blotte øyet,
og derfor er det viktig at øynene blir undersøkt for dette.
Collie Eye Anomally
(forkortet til CEA). Dette er noe en valp er
født med, og det vil hverken bli verre eller bedre. CEA er en tilstand
hvor blodkarene ikke forbinder seg med det bakre i øyet, og på den måten
etterlater et "grått" område. Tilstanden blir vanligvis diagnostisert i
alderen
6 - 10 uker. Ingen av disse to ovenfor nevnte sykdommene medfører noen
smerte for hunden.
Primary Lens Luxation
(forkortet til PLL). En hund som har denne lidelsen, vil ha smerter
inntil behandling blir utført. Linseluksasjon betyr at linsen har løsnet
inne i øyet, og den kan falle fremover eller bakover. Hvis den faller
fremover, vil en kunne se en forandring i fargen til blåaktig/grå. En
linse som faller bakover i øyet kan ikke sees med det blotte øye.
Utsettelse av behandling vil kunne føre til total blindhet for det øyet.
I verste fall kan hunden miste øyet.
PLL vises vanligvis ikke før etter at hunden er 2 - 3 år gammel.
Øyeundersøkelser er derfor svært viktig, og de må utføres av
spesialister.
Patellaluksasjon
betyr at kneskåla er utenfor sin normale posisjon.
Vanligvis er det ikke selve kneskåla det er noe i veien med, men heller
selve formen på bakbenet. Hunden får som oftest denne lidelsen på begge
bakbena, og den kan graderes til fire grader, hvor grad fire er den
værste. Hvis kneskålen ikke vil ligge i sitt normale leie, blir dette
naturligvis smertefullt og fører til varierende grad av halting hos
dyret. Hvis bakbeinet viser tegn til hjulbeinthet, eller kalvbeinthet,
så kan dette føre til at kneskålen ikke vil holde seg i posisjon.
Hvis man vil lese mer om disse emnene, så finnes det masse stoff på Internett.